Forskningsprosjektet

Parsellhager i et overflodssamfunn
– fra matauk til livsstilsprosjekt

Sometimes a landscape seems to be less a setting for the life of its inhabitants
than a curtain behind which their struggles, achievements and accidents take place.
For those who, with the inhabitants, are behind the curtain, the landmarks are
no longer geographic but also biographical and personal.

John Berger, A Fortunate Man, Writers and Readers, 1976


Å ta utgangspunkt i parsellhager for å si noe om endringer i dagens samfunn kan virke søkt. Disse grønne, litt kaotiske arealene kan synes som en anakronisme i den moderne storbyen; en rest av bondekulturen trukket inn i byen; en type byrom som bryter med alt det vi forbinder med storbyliv ved starten av et nytt årtusen. Fremveksten av multi-etniske byområder, revitaliseringen av bylivet og feiringen av urbane kvaliteter har tilsynelatende lite med spatak, bønnestengler og reddiker å gjøre. Jeg tror likevel at vi ved å se nærmere på dette "byjordbruket" og den urbane bondes gulrot, ikke bare kan lære mer om én av mange subkulturer i dagens samfunn, men at vi også kan få utfordret en del etablerte forstillinger om byliv, rekreasjon, arealbruk og det gode møtested.

Oslos parsellhager er også interessante fordi de er en oversett form for arealbruk i hovedstaden. Mens det på bussene i Birmingham i England henger reklameplakater for parsellhagedyrking, finansiert av de lokale myndighetene (som også har to parsellrådgivere ansatt i full stilling), lever parsellhagene i Norges hovedstad et stille, skjult og i stor grad truet liv. Som en mellomting mellom by og land, urbant og ruralt, privat og offentlig areal, overskrider parsellhagedyrkingen gjengse kategorier. De er sjelden tegnet inn på kommunens kart, og ingen kommunale etater har i dag det reelle ansvaret for deres fremtid. Leiekontraktene er korte, og byen trenger stadig flere utbyggingstomter til "gode formål" i grønne omgivelser.

Et lappeteppe av individuelle særpreg
Å være parselldyrker innebærer at man leier eller låner et lite stykke jord på et større areal som man deler med andre parsellister. Hver enkelt parselldyrker har et privat ansvar innenfor rammene av et felleskap, og i motsetning til den private hageeieren som trekker seg tilbake fra offentligheten for å dyrke sin egen hage, tar parselldyrkeren i bruk det offentlige rom og er med på å gi det et personlig uttrykk – "Et sted å dyrke jorda, som ikke er privat, men som likevel er uavhengig", som en kvinnelig parselldyrker uttrykker det. "Jeg tror de er grønne lunger ikke bare for dem som har parsell, men også for dem som ser dem utenfra". "I strøk hvor private hager er gjemt inne i gårdsrom er det vakkert å se blomsterhavet på parsellen om sommeren".

De mange små parsellene, side ved side, danner et menneskeformet landskap, et lappeteppe av individuelle særpreg. Parsellandskapets fremtoning er avhengig av hva som dyrkes, men også av øynene som ser. For utenforstående kan det brokete landskapet ofte fortone seg uryddig. Det kan være store forskjeller når det gjelder hva som dyrkes, og også måten parsellarealet tas i bruk på kan variere mye. Mens noen spesialiserer seg på sarte blomster eller eksotiske urter som kryper langs marken, sverger andre til den "reale" poteten, eller dyrker i høyden og slynger bønnestengler mot himmelen. Og bare ved et kort blikk på et parsellandskap vet man allerede mye om hvem parselldyrkerne er: Kvinner dyrker blomster, menn grønnsaker, mens tyrkere dyrker mengder med bønner.

Parsellhagene skiller seg fra byens velfriserte parker og andre mer nøytrale fellesarealer ved at de ikke er designet av landskapsarkitekter ut fra “riktige“ prinsipper om estetikk og velfungerende romrelasjoner, men blir formet gjennom hagedyrkernes aktive bruk. Ofte rommer de praktiske selvhjelpsinnretninger som gamle skistaver benyttet som tomatstøtter, vindusruter tatt i bruk som drivhusvegger, slitte møbler plukket opp fra en container, og ikke sjelden planker, murstein, plastduker og annet nyttig "rusk".

Parsellhagene har tilsynelatende mye til felles med byens kolonihager – begge steder dyrkes det blomster og grønnsaker, – men de skiller seg likevel fra kolonihagekulturen på flere sentrale måter. Det at det ikke er noen hus på parsellene, at hele aktiviteten er sentrert rundt et åpent areal, innebærer at landskapet settes i fokus, og ikke huset, det private krypinn med blondegardiner og hjemmekos. Det åpne landskapet, uten hekker og murer å skjule seg bak, og parsellenes størrelse (flere steder ikke større enn 12-15 kvadratmeter) bringer parselldyrkerne fysisk nærmere hverandre. Parsellhagene representerer jevnt over en langt mer anarkistisk bruk av byrommet enn det kolonihagene gjør – uten regler for hekkehøyde og annen "småborgerlighet" som i noen grad preger kolonihagebevegelsen. I dette ligger det noe spontant og frigjørende, men også potensielle kilder til konflikt.

From a garden for subsistence to a garden for the soul
Mens parsellhagene i England har en historie som strekker seg tilbake til borgerkrigen på 1600-tallet, og representerer en form for arealbruk som i mange år har vært nøye kartlagt og regulert ved lov, er parsellhagenes utbredelse og historie i Oslo dårlig dokumentert. Vi vet lite om hvilke arealer som har vært tatt i bruk og om svingningene i etterspørsel opp gjennom tidene. Mange forbinder denne formen for byjordbruk med krigsår, nød og sult og stiller seg undrende til at noen i dagens overflodssamfunn "trenger" å dyrke poteter midt i byen. Men dagens parsellhager har lite med matauk å gjøre og handler om alt annet enn å spare penger og skaffe seg sårt tiltrengte vitaminer. Spadestikket i jorda uttrykker et ønske om å arbeide med noen grunnleggende naturprosesser, få jord under neglene, knytte bånd til et sted og treffe andre mennesker. Et uttrykk for individualitet, kreativitet og skaperglede. En oppgave å gå til, noe jordnært og rotfast i en virkelighet som kan oppleves både hektisk og kompleks.

Produksjonslivet var i mange år den sentrale arena for identitetsutforskning og identitetsmarkering. I dag er det i større grad det vi foretar oss utenfor arbeidstiden som sier noe om hvem vi er og hva vi står for. I takt med økende kommersialisering av fritiden tilbringer vi stadig mer tid innenfor "commodified spaces" som kjøpesentre, helsestudioer etc. Og som konsumsterke fritidsbrukere står vi overfor et hav av muligheter og kan utforske ulike identiteter og symboler. Forbruk som fritidsbeskjeftigelse har derfor blitt viet mye oppmerksomhet av byteoretikere og samfunnsforskere de senere årene. Som en utendørs fellesarena utenfor konsumkulturen og markedets innflytelse, er det lett å overse parsellhagedyrkingen og stemple den som en forgangen aktivitet, irrelevant for moderne storbyliv og identitetsdannelse (bortsett fra som en kontrast til det nye og vitale). Men parsellhagene eksisterer samtidig med konsumkulturen, og de er like mye et uttrykk for identitetsutforskning og livsstilsvalg som mange andre aktiviteter.

Å være mer enn en tilskuer
Når parsellistene blir spurt om hvorfor de har parsell, krysser hele 80 % av for "gleden ved å se det spire og gro", noe som også går igjen som argument når de oppgir hva de ville legge mest vekt på hvis de skulle anbefale parselldyrking til andre. Det å se det spire og gro knyttes i stor grad til tilfredsstillelsen det er at man selv har satt prosessen i gang – sådd frøet og sett planten vokse – samt gleden og stoltheten over å høste egendyrket grøde: "Det er utfordrende og tilfredsstillende å få det til å gro", forteller en kvinnelig regnskapssjef. "Det er spennende og morsomt å se det spire og gro – en god følelse å skape noe", sier en kvinnelig sjefsingeniør. En mannlig datalærer skriver om "gleden av nærkontakt med jord, graving (kroppsarbeid), glede av såing og vekst. Og ikke minst nytelsen (og stoltheten) av å servere ‘hjemmedyrket’ mat!"

Flere knytter også gleden ved å se det spire og gro til selve naturopplevelsen og det å følge livsprosessene på nært hold: "OPPLEVELSEN: se et lite frø bli en stor squash-plante med store frukter! – sette ned én potet og ta opp ti! Smake på nyopptatt, nyvasket blank gulrot/mainepe/reddik! – Parsellen er en del av ‘helheten’ min", skriver en middelaldrende kvinne, mens en mannlig student er opptatt av "den fine opplevelsen det er å spise grønnsaker som man har ‘gjort til sine egne’ – pleid og stelt fra frø- og plantestadiet og så igjennom tre årstider. Å følge vekstsyklusen på nært hold. Lukten av jord på fingrene (istedenfor plast og parfyme)". Lukten av jord på fingrene handler om en helt annen form for interaksjon med omgivelsene, og en helt annen måte å forholde seg til landskapet på, enn den beskuende holdningen vi inntar som turister og konsumenter. Arbeidet med jorda involverer også et spekter av sanseerfaringer; vi sitter på knærne i det grønne og oppdager verden på nytt: "Å se det gror... Plukke egne blomster – se farger og former... Få se grønt rundt seg og kjenne lukter - dufter". Eller som en annen kvinnelig parsellist uttrykker det:" Parsellen er en frodig oase hvor man kan hente energi. Avkobling. En frodig oase med en spesiell atmosfære, ro og dufter. Nærmøter med den fredelige meitemarken".

Balsam for sjelen
"Parsellhagen skaper fred, på den måten at man kobler ut stress, og kobler på det positive. Takknemlighet og ydmykhet. Har gitt meg mye", skriver en kvinnelig sykepleier. Og hun er langt fra alene når det gjelder å vektlegge parsellhagedyrkningens betydning for psykisk velvære. Parsellen kan by på andre utfordringer enn arbeidsplassen og oppgavene i hjemmet, og kan være en god kontrast til en hektisk arbeidsdag: " Parsellen har blitt en del av min identitet. Vekselbruket å jobbe med hodet på jobben og med kroppen på parsellen fungerer utrolig godt for meg", forteller en mann i slutten av 50-årene, mens en ung kvinnelig IT-konsulent vektlegger "gleden ved å jobbe med jorda. Fysisk og psykisk avspenning – det er en stressende hverdag". "Luking er egentlig balsam for sjela – for da kan du la tankene vandre fritt!". "Det gir en helt spesiell ’fred’ å pusle en kveldstime med luking osv. Jeg hører nesten ikke bussen selv om veien går rett forbi . . ."

Parsellen er også et sted hvor man kan flykte fra sorger og problemer: "Parsellhagen er viktig for psykisk helse – en spesiell form for rekreasjon. Et godt sted å gå til når livet ellers er problematisk". En eldre, bevegelseshemmet kvinne som besøker parsellen nesten hver dag beskriver parsellhagen som "en kilde til å glemme andre bekymringer den tiden jeg tilbringer der". Dette at parsellhagedyrking er en aktivitet som folk med diverse helseproblemer kan ha glede av fremheves også av flere, blant annet av en småbarnsmor som er opptatt av parsellhagens betydning i hverdagen: "Det som særpreger vårt parselllag er at det er mange eldre som uansett sykdom og skavanker jobber og trives sammen. Skulle parsellen bli borte ville deres livskvalitet synke betraktelig. Dette er veldig viktig, at eldre og kanskje folk med helseproblemer har mulighet til trivsel, mosjon og kreativitetsfremmende arbeid i hverdagen. Selv har jeg psykiske problemer, noen ganger er dette det eneste stedet jeg klarer å komme meg ut av leiligheten og fram til. Når jeg har vært der litt, føler jeg meg friskere, gladere og tryggere i hverdagen. På vår parsell er det et godt, rikt og mangfoldig miljø. Den vil jeg beholde".

En oppgave å gå til
Det å komme seg ut i frisk luft er et aspekt som vektlegges av mange. Aktiviteten foregår ute, i grønne omgivelser, og enkelte av parsellhagene beskrives som grønne oaser eller paradis. "På grunn av beliggenheten av hagen – utsikt. Føler meg fri som fuglen", skriver en trygdet, tidligere ikke-vestlig statsborger som besøker parsellen to ganger om dagen. Av kommentarene kommer det også frem at mange synes det er fint å ha en konkret oppgave å gå til, og finner stor tilfredsstillelse i å gjøre noe de opplever som meningsfullt: "Det er godt å komme seg ut i frisk luft, og samtidig gjøre noe nyttig". "Det er fint å gjøre noe ute i naturen, ikke bare gå på tur". En husmor vektlegger det fine ved "å ha noe å gå ut til", mens en kvinnelig bibliotekar synes det er "deilig å bli fysisk sliten på noe nyttig".

At det å dyrke jorda ikke bare oppleves som meningsfylt for en selv, men også av andre rundt en, kan også bety mye. En ung, trygdet iransk statsborger opplever parsellhagedyrkingen som noe positivt fordi den gir mulighet for fysisk aktivitet, men også fordi det handler om å "bruke tiden på en bra måte. Å være et positivt menneske for familien og omgivelsene". Og som en kvinne i 80-årene påpeker, er parsellhagedyrkingen en aktivitet der man opptrer som noe annet enn konsument: "Parsellen har gitt meg så mange gleder. Sommeren blir så meget lengre i en by når man kan komme ut i haven både sent og tidlig. Gleder meg alltid til å starte om våren. Føle at jeg er i stand til å foreta meg noe mer enn bare å kjøpe alt jeg trenger".

At noe følger etter noe annet
Arbeidet med jorda gir en annen opplevelse av årstidenes veksling enn den man opplever når man bare vandrer gjennom byen: "Du ‘ser’ årstidene på en ny måte", som en ung finanskvinne uttrykker det. "Skiftningene mellom årstidene blir ikke så synlige når man bor i byen. Har du parsell, begynner våren i mars, sommeren varer fra mai til september, selv om det regner, og høsten helt til vinteren kommer – og du får mye mer øye på det når du står midt oppe i blomsterbedet!" Parsellhagen oppleves som et pusterom i hverdagen, underlagt en annen tidsrytme enn storbyens tempo og travle arbeidsdager. Årstidenes veksling – å se frø bli til solmodne tomater – er en påminnelse om at alt ikke kan skje på en gang, at noe følger etter noe annet. Og i motsetning til en del andre situasjoner i hverdagen hvor det er lett å føle seg som en liten brikke i et stort spill, og hvor resultatene av egen innsats er usynlige eller lar vente på seg – er det å dyrke en liten hageflekk noe konkret og overskuelig. Resultatene av egen innsats er der, rett foran en, synlige for alle og enhver. Og de kan tas med hjem, vises frem, syltes, fryses til kalde vinterkvelder, serveres med stolthet eller foræres som personlige gaver som rommer en god porsjon tid og omtanke: "Vi dyrker masse blomster til egen glede og for å kunne gi bort til mange", forteller en middelaldrende kvinne, mens en mann, tidligere indisk statsborger, skriver om gleden ved å "dyrke blomstrende planter for gaver til kolleger/kjente. Glede og harmoni skapende begge parter giver og tar i mot".

Noe å gjøre sammen
Flere foreldre fremhever parsellhagedyrkingen som en meningsfylt oppgave som familien kan gjøre sammen: såing inne om våren, fellesskap rundt arbeidet ute og glede ved å høste og spise resultatene av felles innsats. Men det er langt fra bare den tradisjonelle kjernefamilien som har glede av å jobbe sammen på en parsell. Flere deler jordlappen med venner eller andre slektninger, og det kan være mange hender som er involvert i noen få kvadratmeter: "Vi er tre kvinner som deler parsellen (48 år/alene, 72 år/alene, 49 år med tre barn). Vi deler opp stykket litt etter behov hvert år – i henhold til sommerprogrammet med ferier etc. ‘Vi deler avling’ – det går jo litt etter behov (og størrelse på fryseboks!) - hva som kommer frem. Siden jeg har kanin i boligblokk blir det plukket mye løvetann og kløver fra parsellen". Den oppdragende effekten som hagedyrking kan ha og betydningen av at barn lærer hvor maten kommer fra, vektlegges også av flere foreldre: "Det er godt å kunne vise sønnen at ting virkelig gror – at det ikke bare dukker opp i butikken". "Det er tilfredsstillende å dyrke noe. Man blir en god rollemodell for sine barn".

Grader av fellesskap
Parsellhagene er en arena der folk kan møtes og der det er lett å innlede samtaler, hvis man vil. Mennesker som arbeider sammen, snakker sammen. De deler en interesse og kan lære av hverandre – Har du også snegler på salaten din? Hvordan pleier du å tilberede mangolden? Har du sett hvor store neper jeg har fått! – "Man treffer folk som er lette å prate med. Vi er på samme nivå", skriver en trygdet sykepleier. "Parsellhagedyrking kan også få enslige ut av isolasjon. De som møtes på parsellen har alltid noe felles å snakke om".

Muligheten for å velge grader av felleskap er noe som verdsettes høyt: "Sosialt – kan velge selv i hvilken grad". "Kan treffe mennesker hvis en ønsker". Mens enkelte fremhever det sosiale aspektet som det viktigste ved det å ha parsell, styrer andre unna all pratingen og holder seg mer for seg selv. Som en mannlig høyere funksjonær uttrykker det: "Jeg setter pris på noe av det sosiale i en parsellhage, men synes faktisk det er viktig at det ikke overorganiseres. Jeg ønsker å slippe sosiale krav på parsellen, de er det nok av på jobben".

"Mange har også med mat og kaffe, og tar en pause i arbeidet ved en av våre sitte-grupper. Vi har nå en del tyrkere som parsell-leiere. De er flinke til å ha med mat. De griller og koker og spiser også middag. Jeg kunne skrive mye mer om parsellen for der trives jeg. Der slapper jeg av med å grave i jorda og tida går fra en, og så snakker en bort masse tid. Men det er jo óg hyggelig", skriver en kvinnelig kontormedarbeider. Det er et gjennomgående trekk at mange ikke-vestlige innvandrere (hvorav mange i dag er norske statsborgere) bruker parsellhagen til middagslaging og sosiale sammenkomster. Parsellhagedyrkingen er i langt større grad et familieprosjekt for dem enn for mange av de norske parsellistene, hvorav en betydelig andel er enslige. En kvinnelig trygdet vaskehjelp og tidligere tyrkisk statsborger, vektlegger nettopp det fine med familiesamarbeidet på parsellen – "vi spiser middag på parsellen veldig ofte. Nesten hver dag i hele sommerferien".

Sosiale og kulturelle forskjeller
"Jeg bor på Tøyen. Jeg har parsell på Lindeberg hvor jeg reiser hver dag med barna fem måneder i året", forteller en ung tyrkisk far. Parsellhagen på Lindeberg gård har blitt et viktig møtested for tyrkere i Oslo. Her dyrkes det ikke bare mengder med bønner og andre grønnsaker og urter, men det kokes te på bål og dekkes langbord (for opptil et titalls personer). Parsellhagen er en viktig sosial møteplass og det er lett å glemme at man befinner seg i Groruddalen i Norges hovedstad. Lindeberg skiller seg ut ved at en bestemt innvandrergruppe (tyrkere) utgjør den klart største gruppen av parsellister – og dermed har satt sitt preg på området. På de andre parsellområdene finner man større kulturell variasjon: På Geitmyra og Trosterud mer enn 10 ulike nasjonaliteter, på Holmlia hele 14. Det at så mange ulike nasjonaliteter deler et stykke land kan også avleses i landskapet. Innvandrerne driver i stor grad matauk, og de dyrker ofte planter og urter de ellers har problemer med å få tak i i Oslo. For enkelte er det å spare penger en viktig motivasjonsfaktor. Og de kan det de driver med. Kontrasten kan være slående mellom den velstelte, frodige parsellen drevet av en innvandrer, og den langt mer skrinne og pjuskete naboparsellen, drevet av en nordmann. Det handler om kunnskap. Men det handler også om motivasjon. Det tidligere matauk-aspektet lever side ved side med de mer blomstrende livsstilsprosjektene.

Noen parsellag prøver bevisst å styrke det flerkulturelle miljøet og skape nye kontaktflater gjennom sosiale arrangementer. I Holmlia parsellhagelag inviteres det årlig til fest med langbord og grilling av helstekt lam. Men mye av den sosiale kontakten er av det mer uformelle slaget, og finner sted med spaden i hånd, i utvekslingen av planter og avling man er stolt av, i frustrasjon over bladlusen. Og innvandrerne er ikke sjelden de suverene – de som har mye å lære bort: "Det å være med i en parsellhage skaper en positiv holdning til mennesker med annen kulturbakgrunn. De har mye å lære oss". "Parsellen er en fin måte å bli kjent med våre nye landsmenn".

Men innbyrdes kulturelle forskjeller kommer også tydeligere til syne når vi har mer med hverandre å gjøre, noe som kan være en kilde til konflikt. Ikke alle har samme "standarder" eller oppfattelser av hvordan ting skal gjøres, arealene kan brukes på mange ulike måter og "den norske væremåten" er bare en av mange: "Det er viktig å slappe av når noen krangler så busta fyker. Etter en tid er de venner igjen. Det er jo mange innvandrere", bemerker en kvinnelig pensjonist, og som en eldre parselldyrker sa litt beklemt, da han viste meg rundt mellom krydder- og bønneradene: "Det er jo ikke noe galt i det, men det er jo litt rart da, når de kommer her på fredagene med tepper og legger seg ned på parsellen og ber til Allah".

Eva i Edens (økologiske) hage
De senere årene har det ikke bare vært en økning i andelen parsellister med ikke-vestlig bakgrunn, men også en sterk økning i andelen kvinner som ønsker å ha parsell. "Parsellhagene er de mange enslige kvinners arena" påpekte en kvinnelig parselldyrker, selv enslig, under et av mine parsellbesøk. Og langt på vei har hun rett. Kvinnene utgjør i dag 2/3 av Oslos parselldyrkere. Mange har liten eller ingen erfaring med hagebruk fra tidligere. Og det som motiverer er ikke kiloene med vellykket grøde, men kreativiteten, utfoldelsen og arbeidet med jorda underveis. Det at mange av Oslos parsellhager er små i størrelse innebærer også at det ikke er så fysisk slitsomt og tidkrevende å dyrke en parsell. Det krever ikke så mye innsats for å føle at man lykkes. Likevel klager mange over at det lukes for lite, gjødsles for lite, stelles for lite. For noen er parselldyrkingen en dypt alvorlig oppgave, for andre en lek. Edens hage er også en helsebringende hage. Parselldyrkerne ønsker å spise giftfrie, sunne grønnsaker og det hører til sjeldenhetene at insektmidler eller soppdrepende og ugressbekjempende midler tas i bruk. Nærmere 2/3 oppgir at de dyrker økologisk, men bare 1/3 oppgir at de har parsell for å dyrke økologiske grønnsaker. Man dyrker miljøbevisst uten å gjøre så mye ut av det – ens egen plett på jorden skal være i økologisk balanse.

"Nærhet til naturen, til det jorden gir – det som er grunnlaget for alt liv" er et moment som trekkes frem av flere. Enkelte er også opptatt av hvordan arbeidet med jorda "styrker egne holdninger (og andres?) hva gjelder å ta vare på miljø/natur/mangfold – lokalt og globalt". "Jeg tror større kunnskap om dyrking av mat vil gi større forståelse for viktige sammenhenger mellom mennesker og natur. Når vi handler alt ‘ferdig’ på Rimi blir vi fremmedgjort i forhold til hva dette egentlig handler om! Særlig viktig å gi dette videre til barna våre". Men jevnt over er det de sosiale og terapeu-tiske aspektene – og ikke de økologiske – som vektlegges av byens parselldyrkere. Og i den grad miljøproblematikken trekkes frem er det ofte knyttet opp til ens egen livsstil, helse og velvære og ikke de større miljøperspektivene. En ganske liten andel av parselldyrkerne er medlem i natur- og miljøorganisasjoner, og (kanskje overraskende) meget få er vegetarianere.

Den urbane bonde eller bonden i byen
Den urbane bonde kan lett tolkes som et uttrykk for misnøye med byen eller en lengsel til landet, og enkelte parselldyrkere gir klart uttrykk for at de ikke trives i Oslo: "Jeg vil rose Geitmyra parsellhage opp i skyene fordi det er det beste som har hendt oss. Uten den hadde vi ikke overlevd i Oslo", skriver en ung kvinne. En småbarnsmor påpeker at takket være parsellhagen er det levelig å bo sentralt i Oslo med barn: "Parsellhagen og grøntområdet rundt er en veldig viktig trivselsfaktor som høyner vår livskvalitet betraktelig. Det er også en kvalitet som vi opplever som nødvendig for at vi skal kunne fortsette å bo sentralt i Oslo med barn. Jeg vil si det så sterkt at hadde vi blitt frarøvet dette grøntområdet ville vi nok sett oss om etter et annet sted å bo". En pensjonert servitør har heller ikke mye til overs for de urbane kvaliteter: "Det er viktig for byfolk å få anledning til en jordflekk for seg sjøl. Det er da utrolig hvor ‘glade’ folk er i å tråkke nede i sentrumsgatene og sitte å drikke øl etc. Nei, takke meg til frisk luft og grønne omgivelser".

Men for de fleste parselldyrkerne ser det ikke ut til være et klart enten – eller. For hele 98 % av byens parselldyrkere sier de trives i Oslo, og halvparten oppgir at de trives veldig godt. Som tre unge kvinnelige parselldyrkere uttrykker det: "Drømmen om ‘et liv i landlig idyll’ blir realisert uten å måtte forlate det urbane (gode) liv!!". "Ingen ting gjør så godt samtidig – ute – bevege seg, se ting gro, være sosial om man vil, sjelefred, uten stress og et must for meg som er innfødt Oslo-jente – veldig urban!". "Det er det som er så fint med Oslo, at det er en by med alt det det betyr, men at en også kan ha en liten flekk med jord å grave i og se årstidene forandre seg. Ja, i tillegg til øyene og marka. Det gjør det bare rett og slett litt bedre å bo i Oslo – at Oslo kan tilby enda en spesiell liten side til noen rare bymennesker".

Avslutning
Oslos parsellhager, som en fellesarena der sosiale og kulturelle forskjeller får komme fysisk til uttrykk innenfor et mindre areal, minner oss om at det er mange ulike motiver for å stikke en spade i jorda – midt i byen. Her er alt fra fondsmeglere til smørbrødsmørere, lekende småbarn til ivrige 89-åringer. Få om noen andre byrom i Oslo rommer et så vidt spekter av mennesker fra ulike aldersklasser, med ulik ballast og ulik kulturbakgrunn. – Et stykke by hvor man kan spa ut frustrasjon, luke seg orden i tankekaoset, lukte jord, dyrke sunt, være sosial, uttrykke individualitet og lære om naturens gang. Men også om andre mennesker.

Note: Materialet som presenteres i artikkelen er basert på deltakende observasjon i Oslos parsellhager gjennom flere år, samt resultatene av en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant Oslos parsellhagedyrkere høsten 1999. Sitatene som brukes i artikkelen er svar på siste spørsmål i spørreskjemaet, nemlig "Hvis du skulle anbefale andre å få parsell, hva ville du legge mest vekt på?"

Tekst og foto: Siri Haavie

 

Artikkelen har tidligere vært trykket i PLAN 5/2000