Parsellhagen - en møteplass for ulike kulturer

Oslos parsellhager er blitt en arena hvor folk fra mange ulike nasjonaliteter og kulturer møtes. Innvandrerne har synliggjort nye sider ved parsellhagen som sosial møteplass.

"Hvor ellers snakker jeg med innvandrere i denne byen?", spør en ung, kvinnelig parselldyrker. Sammen med tre venner deler hun en parsell på 50 m² midt i hovedstaden. Av de rundt 100 parsellene i parsellhagen dyrkes om lag en tredjedel av innvandrere. Mer enn ti nasjonaliteter setter sitt preg på området.

De mange små parsellene, side ved side, danner et menneskeformet landskap, et lappeteppe av individuelle særpreg. Parsellandskapets fremtoning er avhengig av hva som dyrkes, men også av øynene som ser. For utenforstående kan det brokete landskapet ofte fortone seg uryddig. Det kan være store forskjeller når det gjelder hva som dyrkes, og også måten parsellarealet tas i bruk på kan variere mye. Mens noen spesialiserer seg på sarte blomster eller eksotiske urter som kryper langs marken, sverger andre til den "reale" poteten, eller dyrker i høyden og slynger bønnestengler mot himmelen. Og bare ved et raskt blikk på et parsellandskap vet man allerede mye om hvem parselldyrkerne er: Kvinner dyrker blomster, menn grønnsaker, mens tyrkere dyrker mengder med bønner.

Ayse kommer trekkende med favnen full av stokker som skal ned i jorden. Å dyrke i høyden er noe hun kan fra hjemlandet ved Svartehavet. Sist år høstet hun 50 kg bønner og hadde fryseren full vinteren igjennom. Barna bytter på å kjøre henne til parsellhagen på vei til arbeid, og å hente henne på vei hjem. Ofte samles tre generasjoner og lager middag i parsellhagen - koker te på bål og griller kjøtt og grønnsaker.

Det er et gjennomgående trekk at mange parselldyrkere med ikke-vestlig kulturbakgrunn bruker parsellhagen til middagslaging og sosiale sammenkomster. Parsellhagedyrkingen er i langt større grad et familieprosjekt for dem enn for mange av de etnisk norske parselldyrkerne, hvorav en betydelig andel er enslige. En kvinnelig trygdet vaskehjelp og tidligere tyrkisk statsborger, vektlegger nettopp det fine med familiefellesskapet på parsellen - "vi spiser middag på parsellen veldig ofte. Nesten hver dag i hele sommerferien".

Det å komme seg ut i frisk luft er et aspekt som vektlegges av mange. Aktiviteten foregår ute, i grønne omgivelser, og enkelte av parsellhagene beskrives som grønne oaser eller paradis. "På grunn av hagens beliggenhet og utsikt føler jeg meg fri som fuglen", sier en trygdet mann med ikke-vestlig bakgrunn som besøker parsellen to ganger om dagen. Mange synes det er fint å ha en konkret oppgave å gå til, og finner stor tilfredsstillelse i å gjøre noe de opplever som meningsfullt.

At det å dyrke jorda ikke bare oppleves som meningsfullt for en selv, men også av andre rundt en, kan bety mye. En ung iransk statsborger opplever parsellhagedyrkingen som noe positivt fordi den gir mulighet for fysisk aktivitet, men også fordi det handler om "å bruke tiden på en bra måte. Å være et positivt menneske for familien og omgivelsene."

En felles arena
De mange parselldyrkerne med innvandrerbakgrunn har bidratt til å synliggjøre nye sider ved parsellhagene som sosial arena. Ikke bare har de bidratt til å utvide repertoaret av hva som dyrkes under den norske himmelen, men også nye former for sosial omgang i parsellhagen. Hvilke arenaer ville de ha oppsøkt hvis de ikke hadde hatt en parsell?

En ikke ubetydelig andel av parselldyrkerne med ikke-vestlig kulturbakgrunn er trygdete eller uten arbeid. Og det er lett å bli isolert i egen leilighet. - "Hadde ikke min gamle mor som er uten arbeid og som snakker dårlig norsk hatt parsellen å gå til, ville hun ha sittet hjemme foran tv-apparatet og utviklet diabetes."

- "De fleste av oss bor i blokker og savner kontakten med jorda. Vi kommer fra et varmt land og er vant til å være mye ute. Nå på begynnelsen av sesongen er det hard jobbing. Senere blir det plukking og vanning, men mest spising. Når det er varmt, pleier vi å spille volleyball. Det blir flere kilo grillet kjøtt hver helg, så det er greit å bli kvitt litt fett", sier Ali.

Parsellhagene burde være en viktig arena i arbeidet med å motvirke ensomhet og isolasjon og for å forebygge ulike livsstilsrelaterte sykdommer. Ikke bare fordi aktiviteten innebærer mye frisk luft, fysisk arbeid og lek, men også fordi den representerer det utvidete kjøkken for en del innvandrere.

Grader av fellesskap
Det er blitt hevdet at Norge er et ganske segregert og gettoisert samfunn som ikke er flerkulturelt på noen omfattende og dyp måte. De fleste ressurssterke etniske nordmenn har ingen venner av en annen etnisk opprinnelse, knapt noen bekjente, blir det sagt.

Hvorvidt parsellbekjentskap utvikler seg til vennskap kan jeg ikke si noe om, men besøk i parsellhagene og samtaler med parselldyrkere, viser at mange verdsetter den muligheten parsellhagene gir for å komme i prat med, eller bli kjent med, mennesker med en annen sosial, kulturell og religiøs bakgrunn enn de man ellers omgås.

Parsellhagene er en arena der folk kan møtes og der det er lett å innlede en samtale, hvis man vil. Mennesker som arbeider sammen, snakker sammen. De deler en interesse og kan lære av hverandre. Og resultatene av egen innsats er der, rett foran en, synlige for alle og enhver. Alt fra blomster til bønner kan være et påskudd til en prat. - Har du også snegler på salaten din? Hvordan pleier du å tilberede fenikkelen? Hva er det for en merkelig plante? Har du sett hvor store neper jeg har fått! - "Man treffer folk som er lette å prate med. Vi er på samme nivå", sier en trygdet sykepleier. "Parsellhagedyrking kan også få enslige ut av isolasjon. De som møtes på parsellen har alltid noe felles å snakke om." "I parsellhagen slapper jeg av med å grave i jorda og tida går fra en, og så snakker en bort masse tid. Men det er jo óg hyggelig."

Muligheten for å velge grader av felleskap er noe som verdsettes høyt: "Sosialt - kan velge selv i hvilken grad". "Kan treffe mennesker hvis en ønsker". Mens enkelte fremhever det sosiale aspektet som det viktigste ved det å ha parsell, styrer andre unna all pratingen og holder seg mer for seg selv. Som en mann uttrykker det: "Jeg setter pris på noe av det sosiale i en parsellhage, men synes faktisk det er viktig at det ikke overorganiseres. Jeg ønsker å slippe sosiale krav på parsellen, de er det nok av på jobben."

Noen parsellag prøver bevisst å styrke det flerkulturelle miljøet og skape nye kontaktflater gjennom sosiale arrangementer. I en av parsellhagene med mange parselldyrkere med ikke-vestlig kulturbakgrunn inviteres det årlig til fest med langbord og grilling av helstekt lam. Men mye av den sosiale kontakten er av det mer uformelle slaget, og finner sted med spaden i hånd, i utvekslingen av planter og avling man er stolt av, i frustrasjon over bladlusen. Innvandrerne er ikke sjelden de suverene, de som har mye å lære bort: "Det å være med i en parsellhage skaper en positiv holdning til mennesker med annen kulturbakgrunn. De har mye å lære oss." "Parsellen er en fin måte å bli kjent med våre nye landsmenn."

Sosiale og kulturelle forskjeller
Men innbyrdes kulturelle forskjeller kommer også tydeligere til syne når vi har mer med hverandre å gjøre, og kan være en kilde til konflikt. Ikke alle har samme "standarder" eller oppfattelser av hvordan ting skal gjøres, arealene kan brukes på ulike måter og "den norske væremåten" er bare én av mange: "Det er viktig å slappe av når noen krangler så busta fyker. Etter en tid er de venner igjen. Det er jo mange innvandrere", bemerker en kvinnelig pensjonist. Og som en eldre parselldyrker sa litt beklemt, da han viste meg rundt mellom krydder- og bønneradene: "Det er jo ikke noe galt i det, men det er jo litt rart da, når de kommer her på fredagene med tepper og legger seg ned på parsellen og ber til Allah."

I en av parsellhagene har 90 % av parselldyrkerne tyrkisk bakgrunn. Noen er fra Pakistan, bare fem av familiene er norske. Ali, opprinnelig fra Tyrkia, ønsker flere nordmenn velkommen til parsellhagen. - "Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere nordmenn her. Kanskje har de ikke nok kunnskap om matdyrking. Eller er de ikke interesserte i dette", undrer han. - "Jeg har hørt at noen har stått på venteliste i flere år ved andre parsellhager i Oslo, men her er det mye ledig. Vi har tidligere prøvd å annonsere etter nordmenn. De fleste av oss snakker norsk, så språket burde ikke være et problem."

Men det er ikke alltid like lett å føle seg som en minoritet. Den tyrkiske kolonien kan oppleves som en eksotisk enklave for journalister eller forbipasserende som får opplevelsen av å være under fremmede himmelstrøk, men det er noe annet å være del av et felleskap enn å være en tilskuer. "Jeg er den eneste som dyrker blomster", sier en av de siste gjenværende etniske nordmennene i denne hagen, omgitt av grønnsakdyrkende ivrige tyrkere med fokus på matauk og med liten forståelse for blomsterdyrking og parsellhagen som livsstilsprosjekt. "Det har vært selsomme erfaringer."

Getto eller spredning?
Parsellhagene er på mange måter et slags storsamfunn i miniatyr, og getto-problematikken er i høy grad aktuell. Erfaringer fra parsellhagene viser at det kan være viktig å forsøke å sikre et visst kulturelt mangfold i hagen, slik at ikke én gruppe får dominere. Det er også fordeler ved å spre personer med samme kulturbakgrunn ved fordeling av parsellene i hagen. Slik kan man bidra til å unngå "klikker", "tyrker-hjørner" og "innvandrerområder". De som vil, finner hverandre uansett. Parsellhagene i Norge er så små av størrelse at man alltid er i nærheten av hverandre.

Noen parsellhager har hatt problemer med at "enkelte innvandregrupper" ikke følger spillereglene - "kaster søppel", "gjemmer unna de beste hageredskapene", "bare tenker på seg selv", "ikke deltar på dugnader". Redselen for å bli stemplet som fremmedfientlig og en følelse av klønethet i forhold til å takle frustrasjonsmomenter, kan føre til at problemer ikke blir tatt opp og at fordommer forsterkes. Men som i samfunnet ellers innebærer det å respektere andre som likeverdige personer at man tør å konfrontere dem med det man opplever som et problem.

Innvandrerbefolkningen utgjør en mangefassetert gruppe. Det er stor variasjon med hensyn til sosial klasse, utdannelsesnivå, by- eller bygdebakgrunn, religion eller religiøsitet, etnisk og nasjonal tilknytning, politisk grunnsyn og årsaker til at man havnet i Norge. For sterk fokusering på kulturaspektet kan skape unødvendige barrierer. Kulturen, spesielt "de andres" kultur, blir lett sett på som bestemmende for hva folk tenker, gjør, ser og føler. Det er så lett, og ofte fristende, å fremstille parselldyrkere med innvandrerbakgrunn som et eksotisk og spennende "krydder" i hagen. Men det kan være belastende å alltid bli eksotisert. Dessuten finnes det en del innvandrere i parsellhagene med vestlig kulturbakgrunn, og de er også en del av mangfoldet i hagen.

Parsellhagene er en fellesarena der sosiale og kulturelle forskjeller - men først og fremst individuelle identiteter - får komme fysisk til uttrykk innenfor et mindre areal. Dét gir en mulighet til å bli kjent med annerledeshet - å komme seg bak de endimensjonale stereotypiene og bli kjent med individer.

Tekst: Siri Haavie

Artikkelen har tidligere vært trykket i PLAN 6/2005