Aftenposten
Dato: 13.07.2001
Byen trenger flere benker
Av Siri Haavie, Oslo
Ved en feiltagelse ble det ikke satt ut benker i Stensparken i år. Etter en påminnelse kom de omsider, i sommervarmen midt i juni - etterlatt i to store stabler på plenen. Og i løpet av få varme helgetimer var de spredt utover parken. Ikke plassert pent på rekke og rad, men slept av gårde til de mest perfekte benkesteder av ivrige benkesittere: Til den svalende skyggen av jasminbuskene, i vannbassenget til avkjøling av svette tær, på skrå mot kveldssolen, med utsikt over byen . . .
Er det noe denne byen kunne hatt mer av, så er det benker. Ikke bare i byens parkanlegg, men også på fortau og gatehjørner, i stille strøk og midt i bylarmen der det skjer. Et sted å lese og slikke sol. Et nett av hvilepunkter for den som er dårlig til bens eller trenger en pust i bakken. En mulighet til å sette seg ned uten å måtte kjøpe en kopp kaffe eller en øl for å legitimere det å stoppe opp.
Benkenes betydning som sosial og fysisk infrastruktur er totalt undervurdert i byplanleggingen. Og ansvaret for dem er fragmentert: Friluftsetaten er ansvarlig for utplassering av benker i byens regulerte friområder, Samferdselsetaten for områder regulert til veiformål, selv om disse kan ha både plen og springvann. Ringer du etaten og etterlyser en benk å sitte på, har de ingen å tilby. Benker anses ennå ikke som en del av samferdselsstrukturen. Og «allemannslandet» - disse strekkene av gateløp hvor vi til daglig ferdes, og hvor vi så gjerne skulle stoppet opp - er det ingen som har benkeansvar for.
I to år ha jeg derfor «stjålet» en benk fra kommunen og slept den av gårde til det mest perfekte benkested i et «allemannsland» med fuglesang, ved bunnen av en bakke. Takket være en trofast benkesitter, vet jeg i dag mye mer om mitt eget nabolag og menneskeliv i strøket. Benker kan være viktige samtalepunkter, og understøtter - bokstavelig talt - etusynlig sosialt nettverk. Og det var på en benk jeg kom i prat med en eldre dame, som fortalte at hun ikke hadde kjent duften av syriner på flere år. Ikke fordi hun hadde mistet luktesansen. Ikke fordi det ikke vokste syriner i nabolaget.
Men fordi hun var blitt for dårlig til bens til å gå de få kvartalene bort til syrinbuskene - uten en eneste pause på veien. Det eneste det offentlige bød på av anretninger å hvile seg mot, var en trafoboks og en søppelkasse. «Hadde det bare vært en benk på veien til den gaten jeg har så kjær! For nå er duften av syrin ikke annet enn et minne.»
Dette er ingen sentimental historie om syrinduft og hvitmalte benker. Heller ikke er det et forsøk på å vekke medynk med lutende gamle damer med sviktende ben. Men det berører en viktig problemstilling, og er et varsko til denne byen som er så stolt av sine opparbeidede parkanlegg og grøntarealer, men som totalt har oversett alle dem som ikke kan benytte seg av grønttilbudet, eller som ikke kan bli del av det yrende gatelivet fordi turen fra A til B blir for lang - uten ett eller flere stopp på veien.
Og hvilepunktene kunne med letthet ha vært der. Hadde bare noen fått ansvar for utplassering og vedlikehold av flere benker. Hadde bare byplanleggerne sluttet å frykte benkene som sete for skjeve eksistenser, og i stedet fått øynene opp for betydningen av å styrke noe så viktig som langsomhetens infrastruktur i et samfunn der hurtighet og effektivitet er blitt ettertraktede kulturelle verdier.
En betydelig andel av Oslos befolkning er i dag over 65 år. Men det er ikke bare den eldre garde som trenger gode benker å hvile livslang vandring mot. Også vi yngre, hastighetshungrige og mobile kunne ha godt av å stoppe litt oftere opp i vår travle hverdag. En benk på veien er i alle fall en påminnelse om at det går an å stoppe opp, og sitte ned.