Aftenposten

Dato: 21.07.1999

Napoleonskaker og møteplasser i nærmiljøet

Av Siri Haavie, St. Hanshaugen

Det er den siste tiden blitt fokusert på behovet for sosiale møteplasser i Oslo. Tidligere i år avholdt Norsk Form et møte om «møtestedets hemmeligheter» med bidrag fra både den danske arkitekten Jan Gehl, sosialantropologen Tomas Hylland Eriksen og Norsk Forms leder Peter Butenschøn.

Meldingen var klar: Den økte kommersialiseringen og privatiseringen av fellesarealene må motarbeides. Oslo trenger arenaer som innbyr til fellesskap. Vi trenger en ny forståelse av betydningen av de sosiale møteplassene, og vi må gjøre alt vi kan for å sikre gode steder for samhandling og kvalitet i byen. Steder hvor vi kan møte den fremmede, hvor vi kan se og bli sett, samtale og lytte. Som Gehl så riktig påpekte, er det en stor forskjell på det å lese en avis på torvet og det å lese den hjemme. På torvet er man ikke alene.

Fremveksten av gatekaféer ble flere ganger trukket frem som et godt eksempel på positive utviklingstrekk i byen. En hvilestopp i dagen hvor man kan slikke sol, lukte by og være midt i folkemengden. Folk trekkes ut fra sine private lommer og ut i fellesarenaene. Den kontinentale påvirkning og den stadig mer blomstrende kafékulturen fortjener hyldest. Men til diskusjoner om gatemiljøer og gode møteplasser hører også refleksjoner om hvem som nyter godt av det fremvoksende tilbudet. Noen observasjoner fra det yrende livet i Bogstadveien kan i så måte være interessant.

I løpet av kort tid har flere nye kaffebarer og kaféer dukket opp, samtidig som stadig flere klesbutikker etableres. Bogstadveien er i økende grad blitt en gate for de unge og mobile, de trendy og konsumsterke. I løpet av bare ett år er to av Møllhausens konditorier i denne travle handlegaten blitt nedlagt. Den ene filialen er solgt og gjøres om til klesbutikk.

Den andre filialen har Møllhausen valgt å beholde, men omgjøre til en trendy café, hovedsakelig rettet mot yngre, kjøpesterk generasjon. Slik virker markedet. For, som Møllhausen sier: Den eldre konditorimodellen er på vei ut. De eldre er ikke de som kjøper mest, det er ikke penger i napoleonskaker, og dessuten er det jo så godt med andre tilbud i Bogstadveien . . .

Et tilbud er det, men et tilbud for hvem? De to Møllhausen-filialene var de eneste konditoriene i hele Bogstadveien som hadde uteservering. De eneste stedene der gjestene, ofte eldre, kunne sitte ute i solen og se på livet og møte den fremmede. Mens Bogstadveiens konditorier er steder der alle aldersklasser stikker innom, er den nye solslikkende gatekulturen i økende grad «reservert» den yngre del av befolkningen. Ikke bare har mange eldre ved tapet av de to filialene mistet en viktig utendørs sosial arena, men mange av de nye kaféene har også en design og en innredning som kan virke direkte ekskluderende. Høye barkrakker og ustø klappstoler er ikke noe man nødvendigvis liker å kravle opp på når man har tråkket et langt liv i byens gater.

Det er i dag 53 prosent en-personshusholdninger i Oslo. Av dem er mange unge, men det er også mange eldre og enslige. Den unge, mobile gruppen kommer seg rundt og klyver opp på barkrakker hvor enn de måtte være. Den eldre garde er langt mer begrenset i sin mobilitet, og tap av møteplasser i nærmiljøet får store konsekvenser. Satt på spissen kan man si at vi er vitne til en generasjonssegregering av byrommet på bekostning av de eldre - enjuvenilifisering - der deler av befolkningen, utilsiktet, skyves bort fra det levende gatemiljøet. Det er en lite heldig utvikling i en tid hvor det vi virkelig trenger er å skape rammer, så folk i ulike livsfaser og med ulik bakgrunn møter hverandre og lærer å snakke sammen. På utekaféen er man en del av gatebildet. Man ser og blir sett. En napoleonskake i friluft handler derfor om langt mer enn kalorier og krem.